Fremre korsbåndskade i kne; operasjon eller opptrening?

Fordeler og ulemper ved rekonstruksjon og konservativ behandling ved fremre korsbåndskade, samt en diskusjon

Fordeler ved rekonstruksjon

  • Får tilbake «sikkerhetsbeltet» i kneet og ofte færre sviktepisoder

  • Flere merker bedret knefunksjon og mindre symptomer

  • Større mulighet for deltakelse i sport ved hopping og retningsforandringer etter 2 års-oppfølging

  • Jevnere sjanse for å komme tilbake til tidligere aktivitetsnivå (60-80%) enn ved kun rehabilitering (12-90%)

  • Psykologisk effekt ved at man stoler mer på kneet siden man har gjennomgått kirurgi

  • Mulighet for å samtidig operere andre skadede strukturer i området, som større meniskskader blant annet

 

Ulemper ved rekonstruksjon

  • Tar lengre tid å komme tilbake til idrett. I mange studier viser det at det tar 2 år å komme opp på ca. samme funksjonsnivå som de som ikke har operert, i følge KOOS.

  • Andre omkringliggende strukturer trenger tilhelingstid, enten om det er valgt graft fra hamstrings-, patellar- eller quadricepssenen.

  • Gjøres det med hamstringgraft kan dette påvirke kneets fleksjonskraft i lengre tid, samt bevegelighetsrestriksjoner

  • Gjøres det med patellarsenen kan dette påvirke mennesker som arbeider knestående

  • Gjøres det med quadricepssenen kan dette påvirke kneets ekstensjonskraft, samt bevegelighetsrestriksjoner

  • Kan føre til patellofemorale smerter

  • Kan føre til påvirkning av omkringliggende fettputer eller nerver (miste sensitivitet i hudområdet rundt inngrepet/graftet)

  • Infeksjonsrisiko og andre komplikasjoner som DVT for eksempel

  • Stivhet i fot/ankel etter lengre tid uten vektbæring

  • Mulig lengre sykefravær fra jobb

 

Fordeler ved rehabilitering uten rekonstruksjon:

  • Får en raskere tilbakegang til vanlige hverdagsbevegelser

  • Kommer raskere i gang med jobb og mindre sykefravær

  • Påvirker ingen andre omkringliggende strukturer som blir brukt som graft

  • Ingen risiko for infeksjoner eller andre komplikasjoner

  • Virker å være bedre for andre strukturer i både fot, ankel og hofte grunnet tidligere vektbærende bevegelser

 

Ulemper ved rehabilitering uten rekonstruksjon:

  • Kan være større risiko for re-skade siden man vanligvis har raskere retur til idrett

  • Større usikkerhet rundt det å komme tilbake til tidligere aktivitetsnivå (12-90%)

  • Kan ofte være at pasient ikke stoler helt på kneet og er mer redd for re-skade. Dette kan også påvirke prestasjonen

  • Større sjanse for instabilitetsproblematikk og følelse av at kneet «gir etter» ved funksjonelle dynamiske bevegelser

  • Kan være en skade på menisken som kan gi symptomatiske smerter og problemer

  • Selv om det er bedre etter 1 år, så virker det ikke å være bedre enn kirurgi etter 2 års-oppfølging

 

Diskusjon rekonstruksjon vs konservativ behandling

Vi skal ikke mange årene tilbake før det absolutt vanligste ved korsbåndskader var å operere. De seneste årene har det gått mer og mer fra å være en mye brukt kirurgisk tilnærming til en mer individualisert tilpasning rundt rekonstruksjon vs ikke-operativ behandling. Det vil si at det ikke nødvendigvis er selve skaden som er i fokus, men mer individet bak skaden og hva personen skal tilbake til.

Hva som kan være med å avgjøre om det skal rekonstrueres eller ikke, er blant annet alderen til pasienten, graden av instabilitet (om man føler at kneet gir etter) i funksjonelle bevegelser, om det er flere strukturer i området som er skadet (les: menisk, kollaterale ligamenter), pasientens ønske om å komme tilbake til idretter/aktiviteter som krever hopping og retningsforandringer, samt hvilket yrke personen har.

Selv om majoriteten fortsatt velger å operere, så har man også sett at 30-40% kan få tilfredstillende knefunksjon ved konservativ behandling i form av nevromuskulær trening og modifisering av aktivitet.

Jeg tenker at man bør gjennomføre en rekonstruksjon av fremre korsbånd dersom personen fortsatt har sviktfølelser i kneet etter 3 måneder med rehabilitering, skal tilbake til idretter hvor hopping og retningsforandringer er viktige, har tilleggsskader som brudd, meniskruptur, brusk og/eller sideligamentskade, eller er i ung alder (under 40 år).

Det som taler for konservativ behandling er om pasienten ikke opplever sviktfølelse i kneet og/eller i en samtale hentyder til at h*n ikke ønsker å satse videre på idretten, samt modifisere aktivitetsnivået til at man ikke må drive med idretter som krever hopping og retningsforandringer. Hvis det heller ikke viser seg at det er andre skader på omkringliggende strukturer, så kan dette også være en indikator på at det holder med konservativ behandling og opptrening. I hvert fall prøve det over en lengre periode før man vurderer et inngrep.

Skadeforebygging og rehabiliteringTommy LandeKommentar